Klaveret var Edvard Griegs instrument fra første stund. I hans «Fire klaverstykker» (op. 1) og «Poetiske tonebilder» (op. 3) er musikken helt og holdent preget av studiene i Leipzig, men i «Humoresker» (op. 6) gir en ny Grieg seg til kjenne, og da han i 1867 skrev «Lyriske småstykker» (op. 12) hadde han funnet sin stil. Ni hefter med lyriske stykker fulgte (han sløyfet snart betegnelsen små) med til sammen 66 komposisjoner, musikk som «viser oss hele spekteret i Griegs personlighet, hans kunstneriske erfaringer og utvikling» (Erling Dahl jr.) I op. 12 er «Folkevise» og «Norsk» er det nasjonale tonefallet merbart – i sistnevnte et markant springdanstema.
*
Den norske cellisten og komponisten Lene Grenager fra Halden fikk fra 1988 til 1993 sin utdannslse ved Norges musikkhøgskole, hvor hun hadde Aage Kvalbein som cellolærer og studerte komposisjon med Olav Anton Thommessen og Alfred Janson.

Hun har sagt om sin kompositoriske virksomhet at «mine verk utforsker forholdet mellom komponistens materiale og utøvernes musikalitet. Jeg er opptatt av at verkene mine skal bli preget av den eller de som spiller, og at ulike utøvere setter forskjellig farge på dem. Samtidig ønsker jeg at kjernen i verken er tydelig formet fra min side. I denne utforskningen legger jeg inn forskjellige nivåer av frihet for utøverne, fra strengt noterte partier til improvisasjon. Spesielt er jeg opptatt av kontrasten mellom enkle, stramme rytmiske elementer og den plastiske rytmikken som kan oppstå i improvisasjonen».

Om sin «Huldreslått» fra 2006 skriver hun at den er «en del av det nisatsige verket «Slåtter, slag og slark» for solocello. Tittelen er en referanse til norsk folkemusikk, og folkemusikkens klang og feleteknikk har inspirert dette verket. Huldra er en sentral skikkelse i norsk folketro».

*
I likhet med strykekvartetten i a-moll (1865) er Johan Svendsens oktett for strykere et produkt av hans studenttid i Leipzig, og det knytter seg en uvanlig historie til verket. Hans komposisjonslærer Carl Reinecke hadde etter mye om og men godkjent kvartetten, men likte dårlig at hans studenter skrev musikk uten hans viten og vilje og uten hans veiledning. Han skulle bare ha visst at Svendsen allerede hadde en strykeoktett ferdig! I et brev til sin gode venn Edvard Grieg fortalte Svendsen senere at «oktetten ble skrevet, innøvet og framført uten at Reinecke hadde hørt en eneste note av den». Da Svendsen omsider viste den til sin lærer, mumlet denne noe om at neste gang kom vel den norske studenten med en symfoni. Han forestilte seg neppe at Svendsen noen dager senere skulle legge en symfonisats på hans bord! Det hører med til historien at oktetten innbrakte Svendsen Leipzig-konservatoriets førstepris, og at Reinecke måtte innrømme at han satte både kvartetten, oktetten og symfonisatsen svært høyt.

Oktettens humørfylte annen sats (Allegro scherzoso) vitner om studentens begeistring over å kunne beherske en så kompleks musikalsk konstruksjon, og «han gir også fritt løp for sin nyvakte norskhetsbegeistring» (Benestad/Schjelderup-Ebbe) ved at åpningstemaet minner om en springar. Variert rytmikk og morsomme instrumentale effekter bidrar til inntrykket av ekte musikkglede hos den unge komponisten, og året 1866 representerer Svendsens gjennombrudd som komponist. Umiddelbart etter at oktetten ble kjent, meldte forleggeren Breitkopf & Härtel seg med tanke på utgivelse – en oppsiktsvekkende opplevelse for en konservatoriestudent. Oktetten ble tilegnet den danske dronning Louise og fikk rosende omtale i tysk presse: «Han har startet sin kunstneriske karriere på et nivå som mange andre ikke engang når opp til ved slutten av sin livsgjerning».

*
I 2007 var det 300-års jubileum for den svenske legen, zoologen og botanikeren Carl von Linnés fødsel, og Lene Grenagers trio for fiolin, cello og klaver er inspirert av hans gigantiske verk Systema Naturae, hvor han forsøker å systematisere og bestemme alt som finnes i naturen. «Hundre år før Darwin bereder han grunnen for evolusjonsteorien. I min natur er det kanskje litt mer kaos enn hos Linné. Verkets form er utledet av hans reise i Lappland i 1732. Trioen bestsår av sju deler som hver tar utgangspunkt i en bit av reisen og de opplevelsene Linné hadde», skriver komponisten. «Systema Naturae» ble bestilt og urframført av Alpaca Ensemble.
*
Av Edvard Griegs tre sonater for fiolin og klaver stammer de to første fra den ungdommelige begeistrings periode – forlovelsestiden i København og hvetebrødsdagene i Christiania, mens den tredje, som er skrevet tyve år senere, er preget av klassisk balansert kontroll og «den videre horisont».

Den annen i rekken (1867) er blitt betegnet som Griegs nasjonale fiolinsonate fordi han mer enn i noe annet verk i en etablert musikkform ønsket å vise at folkemusikalske trekk med fordel kunne utnyttes innenfor det tradisjonelle mønster. Det er ikke tale om direkte lån av tematisk materiale, men om «rytmiske og melodiske impulser som befrukter hans egen idéverden og gjennnomsyrer komposisjonen» (Benestad og Schjelderup-Ebbe) Dette gjelder særlig i yttersatsene, hvor springarens karakter dominerer. I mellomsatsen er folkemusikkpreget mindre framtredende, men et kort avsnitt har en aning av hardingfeleklang.

Sonaten representerer et betydelig skritt framover for Grieg som komponist av kammermusikk. Spontaniteten og idérikdommen er den samme som i den første sonaten (1865), men nå er den strukturelle oppbygningen fastere og sikrere. Den er et klart bevis på at Grieg mestret de klassiske formene og kunne gi sine komposisjoner streng oppbygning, balanse, enhet og kontraster. Sonaten er tilegnet Griegs komponistkollega Johan Svendsen: « .. den eneste, til hvem jeg tør gi den, de andre felespillere hater meg alle, sannsynligvis av misunnelse», skrev Grieg til en venn. Ikke desto mindre var det «en av de andre», fiolinisten Gudbrand Bøhn, som sammen med komponisten urframførte verket ved en musikkaften i november 1867.

HANS H. ROWE