Året 1926 er blitt betegnet som Béla Bartóks «klaverår». Som de fleste pianister/komponister følte han behov for et representativt repertoar med egen musikk. Riktignok hadde han bak seg en ikke ubetydelig mengde klaverkomposisjoner – deriblant den oppsiktsvekkende «Allegro barbaro», men etter 1918 hadde han bare skrevet åtte improvisasjoner over en ungarsk folkesang og en klaverversjon av orkesterverket «Dansesuite». I 1926 kom i tillegg til den første klaverkonserten viktige soloverk – sonaten, suiten «Szabadban» (Utendørs), ni klaverstykker og de tre første komposisjonene i det som skulle bli til «Mikrokosmos», en samling på 153 klaverstykker i seks bind.

Sonaten er tonal, men dissonerende, klaveret blir brukt på en slagverkinspirert måte som I «Allegro barbaro», og «imiterende kontrapunkt flyter mellom de to hendene» (Paul Griffiths). Musikken Bartók skrev i 1926 tar disse to virkemidlene lenger enn tidligere, og for første gang bringer han dem sammen. Han var uten tvil inspirert av komposisjoner han hørte på denne tiden - Stravinskys «Vårofferet» og de koreografiske scenene «Les Noces». Under clustere (klynger) av gjentatte toner kan man skimte folkelig inspirerte melodier, og hver av satsene har en klassisk struktur. Sonaten er tilegnet Ditta Pásztory, som studerte klaverspill med ham ved konservatoriet I Budapest og som giftet seg med ham i 1923. Femten år senere ble hun hans faste konsertpartner. Hun vendte tilbake til Ungarn etter Bartóks bortgang og ble en forkjemper for hans musikk.

*

En cellospillende venn av Antonín Dvořák arrangerte i 1870-årene intime kammermusikkaftener i sitt hjem I Praha. Leiligheten var imidlertid ikke utstyrt med klaver, og Dvořák tilpasset seg dette faktum da han i mai 1878 skrev sine «Maličkosti» (Bagateller) for to fioliner, cello og harmonium (som var tilgjengelig). Uten å gå på akkord med sine kunstneriske krav tilpasset han seg denne typen musikk, beregnet for hjemlig konsertering.

Hver av de fem korte satsene er bygget opp rundt et tilsynelatende enkelt tema, men stemmene er flettet sammen på en måte som røper opphavsmannens kompositoriske dyktighet og hans sikre sans for klangfarge og form. Første, tredje og femte sats er livlige og humørfylte, og bruken av et felles tema gir komposisjonen et enhetlig preg. Annen og fjerde sats gir med sitt langsommere tempo og mer lyriske uttrykk den nødvendige kontrast.

Til tross for sitt private preg ble komposisjonen offentlig framført allerede året etter i Praha (med Dvořák på harmonium). Da forleggeren Fritz Simrock fikk manuskriptet ville han erstatte harmoniumet med klaver, men Dvořak protesterte, og skrev at i så fall måtte stemmen gjøres mer dominerende, og dessuten måtte strykerstemmene også skrives om, noe som ville endre hele komposisjonens karakter. Det endte med at den ble utgitt i sin originalform og i et arrangement for firhendig klaver. Per Arne Glorvigen spiller harmoniumstemmen på bandoneon.

*

Fiolinisten Yehudi Menuhin, som i Paris ble den rumenske fiolinisten og komponisten George Enescus elev som elleveåring, skrev om sin lærer at «det som tiltrakk meg ved ham helt fra begynnelsen av, var hans naturs universelle rekkevidde. Han var både fra øst og vest, nord og sør – en mann som var formet av store og vitale naturkrefter. Hans sinn omfattet århundrer. Intet menneske jeg har møtt hadde et slikt vidt spenn av tid og rom. Han kjente ytterlighetene i det enkle liv på en gård og hoffets eleganse, like mye som sigøynernes spontane uttrykk og den franske stilfulle og kritiske intellektualitet».

Enescu begynte å spille fiolin da han var fire år, skrev sine første komposisjoner året etter og holdt sin første offentlige konsert som åtteåring. Han ble den yngste student noensinne ved konservatoriet i Wien (syv år), og han fortsatte sine studier i Paris, hvor han tilbakte mye av sitt travle liv som fiolinvirtuos, pedagog og musikkorganisator. Det ble forholdsvis liten tid til komposisjonsarbeid, og hans verkliste er ikke av de lengste. Den omfatter en opera («Oedipe»), korverk, sanger, orkesterverk (hvorav de to rumenske rapsodiene fra 1901 er mest kjent) samt en representativ samling kammermusikk som spenner fra to klaverkvintetter (1895) til kammersymfonien fra 1954. Oktetten for strykere ble fullført I 1900 i Paris etter halvannet års arbeid.

Verkets kompleksitet kostet attenåringen mange problemer, og han sammenlignet det med en ingeniørs første forsøk på å bygge en sikker hengebro. Komposisjonen er betegnet som «et av kammermusikkhistoriens mest utfordrende mesterverker». Det er et «dypt romantisk, i høy grad kromatisk verk, med Wagners, Mahlers og Strauss’ sterkt utvidede harmoniske palett og østeuropeisk folkemusikks karaktertrekk, deriblant det noen vil kalle «sigøynersk krydder» (Kai Christiansen).

De fire avsnittene er bundet sammen og utgjør en omfangsrik sats i sonateform, hvor det første fungerer som en eksposisjon (temapresentasjon) og finalen som en rekapitulasjon. Annen sats er en demonisk scherzo med en intrikat fuge (fougueux = heftig, ildfull), og den tredje et vakkert, lyrisk intermezzo. Enescus dristige komposisjon krever mye av utøverne, og etter fem prøver i 1900 bestemte dirigenten Édouard Colonne seg for å trekke den fra en planlagt framførelse i sin serie Concerts Colonne. Urframførelsen fant sted først ni år senere ved en Enescu-aften i Soirées d’Art-serien, med komponisten som dirigent. Oktetten er tilegnet André Gedalge, en av Enescus lærere ved Paris-konservatoriet, som i 1904 overbeviste en forlegger om at verket burde utgis.

HANS H. ROWE