Bildet over scenen:
Julius Marák: Skoginteriør

Om sin komposisjon «Mixed-Handedness» for solocello fra 2016 skriver Lene Grenager: «Tittelen refererer til at en person foretrekker å bruke én hånd til bestemte oppgaver og den motsatte til andre. En mixedhanded person kan skrive med høyre og gjøre alt annet med venstre. I denne komposisjonen, forsøker jeg på samme måte å la høyre og venstre hånd arbeide med ulike oppgaver som ikke er synkronisert, men som sammen skaper et mulitidimensjonalt musikalsk bilde». Hun har gitt de fem satsene navn fra ulike ben i den menneskelige hånd – Ossa Metacarpi, Phalanx Distalis, Ulna og Os Scaphoideum

*
Griegs siste hefte i serien «Lyriske stykker» ble til i første halvdel av 1901, en samling som har «en jevn og lødig kvalitet» (Benestad/Schjelderup-Ebbe). Med disse syv stykkene førte han rekken av korte musikalske stemninger til en verdig avslutning. De lyriske stykkene har «en klar og personlig, til dels nyskapende stil – både når det gjelder form, rytme og harmoni. Måten han satte komposisjonene sammen på viser også hans evne til syklisk tenkning» (Erling Dahl jr.) «Skogstillhet» er en dypt følt og poetisk naturskildring.

*
I samlingen «Ze Šumavy» for firhendig klaver, utgitt under tittelen «Aus dem Böhmerwald» ( Šumavy er den tsjekkiske betegnelsen på et stort skogsområde i Böhmen) heter den nest siste og mest iørefallende satsen «Klid» (Skogstillhet). Dvořák komponerte verket i 1883/84, og syv år senere arrangerte han nevnte sats for cello og klaver. I forbindelse med utgivelsen argumenterte han med at «den kan bli velkommen for cellistene». Foranledningen var en turné til tallrike steder i Böhmen og Mähren før avreisen til USA – som en gest til alle sine venner i hjemlandet. Dvořák holdt nær førti konserter i tidsrommet januar-mai 1892 sammen med fiolinisten Ferdinand Lachner og cellisten Hanuš Wihan. På repertoaret sto også «Dumky»-trioen, «Mazurek» for fiolin og klaver og en
nyskrevet rondo for cello og klaver. Dvořák arrangerte under USA-oppholdet «Skogstillhet» for cello og orkester.

Per Arne Glorvigen komponerte «Corazones en el viento» som en hyllest til den argentinske komponisten Astor Piazzolla i forbindelse med 100-års minnet om hans fødsel. Verket er bestilt av Rosendal Kammermusikkfestival. Glorvigen sier om sitt verk:
«Den største utfordringa når ein skal skrive hyllingsverk til kjende komponistar er å ikkje laga ein kopi av den kjende komponisten sin stil. Dette gjeld ikkje minst for Astor Piazzolla, for sjeldan har ein einsleg komponist prega ein stil så sterkt som Piazzolla har prega den moderne tangoen. Det som derimot kjennest rett er å skriva eit verk i Piazzolla si ÅND, der ein søkjer å utvida spekteret for både tango og bruk av bandoneonet. Gjennom dette instrumentet søkte Piazzolla å gjenomføra det som kan synast å ha vore livsoppgåva hans – nemleg å etablera den moderne tangoen som ein kunstform uavhengig av dansen.
«Corazones en el viento» er ein programmusikktittel med klare antydningar til hjartebank i vinden. Hjarteslaga er henta frå den langsame milongarytmen og vinden symboliserar lufta frå belgemn i bandoneonet, som kan synast å vera ei forlenging av Piazzolla sine lunger. Pianisten utvidar klangaffektane mellom anna med bruk av ebow – eit verkty mest brukt på elektrisk gitar.
Etter den søkande introduksjonen får vi presentert hovedmotivet med dei tre tonane C-C#-A. Så trer vi inn i ein langsam milongarytme som Piazzolla sjølv gjerne kalla «milonga nocturna» (nattleg milonga). Denne går så over i ein rytmisk tango som endar i eit kraftig høgdepunkt. Ein kort, nesten sakral koral vert ein ettertenksam epilog til stykket.»

*
Ledende skikkelser fra alle kunstarter i Praha dannet i 1863 Umĕlecká Beseda (Kunstnerisk Selskap), en ideell organisasjon som eksisterte i 110 år. Den sponset i 1875 en kammermusikkonkurranse, og den 34-årige Antonín Dvořák deltok med en strykekvintett i G-dur, som han tilegnet den tsjekkiske nasjon. Førsteprisen var på fem dukater og
kvintetten høstet stor anerkjennelse fra juryen for «utmerkete temaer, teknisk dyktig beherskelse av flerstemmighet, mestring av form og kjennskap til instrumentene». Komposisjonen ble framført i mars 1876 ved en konsert arrangert av Umĕlecká.

Den hadde da fem satser og opusnummeret 18, men Dvořák trakk senere tilbake annen sats med tittelen «Intermezzo» fordi han syntes verket ble for omfattende med to langsomme satser. Han hadde basert intermessoet på midtsatsen i sin fjerde strykevartett (komponert i 1870, men først utgitt etter hans bortgang). Han bearbeidet intermessoet og ga det ut som «Nocturne for strykere (op. 40). Enkelte ensembler i våre dager har valgt å framføre kvintetten i sin opprinnelige form.

Selve kvintetten lå urørt i mer enn et tiår, inntil Dvořák tok for seg den og andre upubliserte verk for å tilfedsstille etterspørselen som fulgte hans nyvunne berømmelse. På kvintetten gjorde han mindre revisjoner, og den endelige versjonen ble uten nærmere forklaring utgitt av Fritz Simrock i 1888 som op. 77 (her kan det innskytes at den tyske forleggeren ofte – slik som her – ga eldre Dvořák-kompoisjoner villedende opusnummer, noe Dvořák sterkt mislikte, for han ville ikke at publikum skulle føres bak lyset og tro at musikk fra hans ungdomstid var modne verk). Hvis man sammenligner kvintetten med f.eks. klaverkvintetten i A-dur (op. 81) fra 1887 forstår man hvor grovt forvirrende forleggerens nummerering er.

Dvořák hadde i likhet med Franz Schubert en iboende sans for den gode melodi og ødslet fra tid til annen med iørefallende temaer. I kvintetten gikk han andre veier, og kombinerte små motiver til lange sekvenser som gjentas med harmoniske endringer eller satt kontrapunktisk opp mot hverandre. Verket innledes av en ildfull sonatesats med klart definerte temaer og en kraftfull gjennomføringsdal. Annen sats er en livlig folkedans og den tredje en lyrisk sang med et snev av melankoli. Finalen tar opp igjen dramaet fra første sats, «men med mer vinnende melodier» (Kai Christiansen). Komposisjonen skiller seg fra de to øvrige strykekvintettene ved at en av bratsjene har veket plassen for en kontrabass, noe som gir klangbildet en usedvanlig fylde.

HANS H. ROWE