«Histoire du Tango» er en av Astor Piazzollas mest kjente komposisjoner, opprinnelig skrevet for fløyte og gitar i 1986 – hans eneste for denne instrumentkombinasjonen. Den spilles imidlertid ofte med andre besetninger - i det aktuelle tilfelle fiolin og bandoneon. Komposisjonen er et ledd i Piazzollas streben etter å bringe tangoen fra bordeller og dansehaller i Argentina til konsertsaler i Europa og USA, og han formidlet inntrykk av tangoens utvikling gjennom årene. De fire satsene har titlene «Bordello 1900», «Café 1930», «Night Club 1960» og «Concert d’aujourd’hui». Den tredje satsen befatter seg med den nye tango som oppstod etter at internasjonaliseringen av musikklivet skjøt fart i 1960-årene. Tilhørere strømmet til nattklubbene for å lytte til musikken, og mange former for tango ble på denne tiden revolusjonerende endret.

*
Den musikalske kjemistudenten Josef Kruis var i 1887 leieboer i det store huset i Praha hvor Antonín Dvořák og hans familie bodde. Han fikk ofte besøk av sin fiolinlærer Jan Pelikán, og naturlig nok sto fiolinduetter på arbeidsprogrammet. Den tidligere bratsjisten Dvořák hørte dem øve og kom på ideen om å skrive noe han selv kunne være med på å spille. I et brev til sin forlegger Fritz Simrock skrev han: «Jeg nyter arbeidet like mye som om jeg skulle skrive en stor symfoni. Musikken er for amatører, men gjorde ikke Beethoven og Schumann noe lignende?» Selv om Dvořák hadde kjemistudenten i tankene da han i løpet av en uke skrev sin Terzetto (Trio), er det ikke et verk for nybegynnere eller amatører med begrenset teknikk, og komponisten måtte innrømme at han hadde overvurdert Kruis. Derfor tok han straks fatt på en mindre krevende komposisjon for samme besetning, som fikk tittelen «Fire miniatyrer», og som han senere arrangerte for fiolin og klaver under tittelen «Romantiske stykker».
Første sats er formet som en lyrisk introduksjon med et kontrasterende midtparti som antyder uro. Reprisen av det første temaet er beskåret til fordel for overgangsmateriale som fører oss inn i den avdempete annen sats, hvor Beethovens innflytelse er tydelig, og som antyder landlig fred. Det rytmiske midtavsnittet sørger for kontrast. Dvořáks sans for folkemusikk kommer til uttrykk i scherzoen – en furiant med den kryssende rytmikken vi ofte finner hos ham. I den mer fredelige triodelen er dette virkemidlet fraværende. Finalens tema (Poco adagio) med variasjoner følger ikke den vanlige oppskriften. Det dystre og fragmentariske motivet i c-moll varieres ti ganger. Tempoet endres flere ganger underveis, og hver variasjon har tydelig rytmisk og dynamisk særpreg. De to siste variasjonene (Molto allegro) bringer den musikalsk givende tersetten til en effektiv slutt.

*
Den engelske cellisten Steven Isserlis skrev da han ga ut sin innspilling (med pianisten Stephen Hough) av Sergej Rachmaninovs sonate for cello og klaver at det mystiske aspekt ved komponistens kunst føles sterkt i dette verket. Det finnes riktignok ingen direkte sitater fra ortodokse salmemelodier, men «uttrykket i mange av temaene, med blant annet nære intervaller, «røkelsesfylt» fargelegging, lidenskapelig gjentakelse av enkeltnoter og hyppige klokkelignende
klanger står i gjeld til den russiske kirke, som øvet sterk innflytelse på Rachmaninovs liv».

Sonaten er komponert i 1901, samme år som den beundrete klaverkonserten i c-moll ble ferdig. Rakhmaninov fikk et nervøst sammenbrudd etter at hans første symfoni i 1897 fikk hard medfart av kritikerne (skylden for misèren lå trolig hos Alexander Glazunovs katastrofalt dårlige orkesterledelse ved denne anledningen), og Isserlis utelukker ikke at sonaten gjenspeiler noe av den unge komponistens sinnstilstand fra fire år tidligere og gleden over å ha gjenvunnet sin arbeidslyst. Han viser til striden som skildres i førse sats, scherzoens «mørke natt» og den uhemmete gleden i finalen: «Ingen russisk prest med sitt påskerop «Kristus er oppstanden» kan noensinne ha lydt mer triumferende enn celloen gjør når den presenterer det strålende tema i denne satsen. Sonaten omfatter, selv med den klassiske disiplin som er et så viktig trekk i all Rachmaninovs musikk, et bredt register av romantisk følelse – en sjelens reise».

Det påstås at komponisten følte at betegnelsen cellosonate ikke var dekkende fordi instrumentene fra hans side var ment å være likestilte, og at han foretrakk å kalle den sonate for cello og klaver. Menge av temaene presenteres i klaveret og utvikles av celloen. Verket er tilegnet cellisten Anatoly Brandukov, som sammen med Rachmaninov sto for urframførelsen i Moskva i desember 1901.

HANS H. ROWE