De ti klaverstykkene i Leoš Janáčeks «På en gjengrodd sti» ble samlet i 1908, men fem av dem, deriblant «God natt!» og «Den lille ugla skriker stadig» var opprinnelig skrevet for harmonium syv år tidligere og utgitt i 1901/02-årgangen av tidsskriftet «Slovanské melodie» (Slaviske melodier). Muligheten for å få utgitt en samling klaverstykker i Praha fikk ham til å legge til fem andre komposisjoner. Men samlingen forble upublisert til 1911. Bind II består av fem stykker uten beskrivende titler, og de har en helt annen karakter – i ett tilfelle grensende til det atonale. Syklusen i sin helhet ble først utgitt i 1942.
Janáček ga klaverstykkene i bind I titler først etter at de var komponert, og han fant kolleksjonens samlende tittel i en mährisk bryllupssang fra Téšin-distriktet: Stien til min mors hus er overgrodd av ugress. De øvrige titlene refererer seg åpenbart til komponistens minner fra hans fødested, lansbyen Hukvaldy, og om hans datter Olga (1882-1903). «God natt!» representerer avskjed med den elskede, og i «Den lille ugla», skrevet mens Olga fremdeles var i live (hun tilbrakte sin siste sommer i Hukvaldy), hører vi både «en fortrøstningsfull sang om liv (en koralaktig melodi) og fuglens skrik som en dødens budbringer» (Jaroslav Vogel).

*
Ikke nok med at Bedřich Smetana mistet tre av sine fire døtre mens de fremdeles var små og deres mor få år senere – han ble vel tyve år etter hardt rammet påny. Sommeren 1874 begynte hans helse å skrante i betydelig grad som følge av et syfilisangrep, og i oktober var han blitt helt døv. Han måtte si opp sin stilling som dirigent ved teatret, og hans magre pensjon tillot ham ikke fortsatt å bo i Praha. Derfor flyttet han til sin eneste gjenlevende datter og hennes mann i landlige Jabkenice.

Men han holdt kontakten med musikklivet i Praha, og mest bemerkelsesverdig av alt – han fortsatte å komponere, og det siste tiåret av hans liv brakte fram flere av hans mesterverker. Først fremst skrev han ferdig «Má vlast» (Mitt fedreland) syklusen av symfoniske dikt som skildret tsjekkisk landskap og historiske hendelser, og mens han oppholdt seg i Jabkenice komponerte han også sine tre siste operaer – «Hubička» (Kysset), «Tajemstvi» (Hemmeligheten) og «Čertova stĕna» (Djevelens mur).

Han skrev også kammermusikk, klaververker og vokalkomposisjoner i denne vanskelige tiden, framfor alt de to strykekvartettene, den epokegjørende, programmatiske «Z mého zivota» (Fra mitt liv), hvor han «malte et tonedikt over mitt liv» og kvartetten i d-moll, hvis konsise form bærer bud om hva som senere skulle skje i kammermusikkens historie. Ved bare to anledninger valgte han besetningen fiolin og klaver – i 1842,
da han komponerte en fantasi over en tsjekkisk sang, og i 1880, da de to satsene i «Z domoviny» (Fra hjemlandet) ble til. «De er skrevet i en enkel stil, og beregnet på framførelse i hjemmet mer enn ved konserter. De er av nasjonal karakter, men med mine egne melodier», sa han om de to uttrykksfulle og musikalsk givende stykkene, som han komponerte etter oppfordring fra en tsjekkisk adelsmann som var en habil fiolinist. Det første stykket følger mährisk folkemusikks tradisjon med stadig veksling mellom dur og moll, og gir en følelse av lengsel, mens det neste er mer komplekst og fordeler det melodiske materialet mer likelig mellom instrumentene. En sprudlende folkedans bringer komposisjonen til avslutning.
*
Den norske cellisten og komponisten Lene Grenager fra Halden fikk fra 1988 til 1993 sin utdannelse ved Norges musikkhøgskole, hvor hun hadde Aage Kvalbein som cellolærer og studerte komposisjon med Olav Anton Thommessen og Alfred Janson. Hun har sagt om sin kompositoriske virksomhet at «mine verk utforsker forholdet mellom komponistens materiale og utøvernes musikalitet. Jeg er opptatt av at verkene mine skal bli preget av den eller de som spiller, og at ulike utøvere setter forskjellig farge på dem. Samtidig ønsker jeg at kjernen i verkene er tydelig formet fra min side. I denne utforskningen legger jeg inn forskjellige nivåer av frihet for utøverne, fra strengt noterte partier til improvisjasjon. Spesielt er jeg opptatt av kontrasten mellom enkle, stramme rytmiske elementer og den plastiske rytmikken som kan oppstå i improvisasjonen».

Besetningen i «Kvartett» fra 2006 er lånt fra Olivier Messiaens «Quatour pour la fin du temps» (Kvartett til tidens ende), som ble skrevet i tysk krigsfangenskap og hvis instrumentarium var avhengig av hva man hadde til rådighet. «Jeg valgte å bruke Eb-klarinetten fordi den har en klangfarge som jeg ønsket meg og en mulighet for meget høye og slanke toner. Verket er basert på en flageolettrekke og en multifonrekke som er videreutviklet til en akkordrekke», sier komponisten om verket. Ved siden av Messiaens kvartett inspirerte Ingmar Bergmans film «Høstsonaten» og Chopins preludium op. 28 nr. 2 henne i arbeidet. «Kvartett» ble bestilt og urframført av den norske Alpaca Ensemble og den engelske klarinettisen Joy Farrall.
*
Dirigenten, komponisten og musikkviteren (og en av Janáčeks biografer) Jaroslav Vogel (1894-1970) skrev i februar 1926 om «Concertino»: «Den evig unge mann fra Brno overrasket oss lørdag med et verk som nok en gang var en åpenbaring. Alle tilhørerne følte at dette var årets første vårdag». Han påpekte at komposisjonen like gjerne kunne hatt tittelen «I naturens rike», og at den tilhører den samme sfære som operaen «Přihody lišky Bystroušky» (Den listige lille reven), hvor hovedpersonene er hentet fra dyrenes verden.
Verket er en personlig preget klaverkonsert, men komponisten valgte en merkverdig besetning (to fioliner, bratsj, klarinett, horn og fagott) som orkestergruppe. Dermed så han bort fra romantikkens tradisjonelle uttrykk, og stilte seg samtidig skeptisk til kjølig og intellektuell modernisme, selv om Paul Hindemith må sies å være en åpenbar inspirator. «Concertino» er et produkt av komponistens frodige fantasi, og musikken er «både kontemplativ og energisk» (Guy Erismann). Janáčeks komposisjon er programmatisk, og holder seg til prinsippet om å knytte spesielle temaer til bestemte instrumenter. Janáčeks bruk av sitt valgte instrumentarium er oppsiktsvekkende. I første sats opptrer bare hornet sammen med klaveret, og i annen sats er turen kommet til klarinetten, mens de øvrige instrumentene kommer med i tredje og fjerde sats.
I følge forleggerens katalog fra 1959 skulle komposisjonen opprinnelig hete «Vår» med satstitlene «Billen», «Hjorten», «Sirissen» og «Bekken», og Janáček røpet noe av det samme i et brev til sin inspirator Kamila Stösslová i 1925 fra Hukvaldy: «Jeg har komponert en klaverkonsert her, «Vår». Det er en siriss i den, og fluer, en hjort, en livlig bekk og – vel – et menneske». (I parentes bemerket – «disse betegnelsene, hverken de i katalogen eller i brevet, passer særlig godt til musikken», skrev Vogel). At komponisten ikke var helt enig med seg selv om hvilke dyr han hadde skildret, viser hans kommentar fra 1927 til det endelige programmet sa at vi i første sats møter «et grettent pinnsvin» og i annen sats «et rastløst ekorn», at atmosfæren i tredje sats er dominert av «uglen og andre nattdyr» og at han betraktet finalen som «en scene fra et eventyr, hvor alle krangler».
Den direkte inspirasjonen til komposisjonen var en prøve i pianisten Jan Heřmans leilighet, der denne ga klaverpartiet i sangsyklusen «Dagbok fra en ung mann som forsvant» en briljant utførelse: «Du spilte min «Dagbok» slik jeg aldri har hørt den tidligere. Som følge av disse vidunderlige inntrykkene kom temaene i min fremtidige [klaver]konsert til meg. Men herfra til den ferdige komposisjonen er det en lang vei. Mye tenkning!» Verket er tilegnet Heřman, selv om han ikke ble betrodd klaverpartiet ved urframførelsen i Brno og presentasjonen i Praha fire dager senere.
HANS H. ROWE