Bildet over scenen:
Mihály Munkácsy: Skoglandskap
Den tsjekkiske komponisten og pianisten Bedřich Smetana og hans venninne fra ungdomsdagene Kateřina Kolářová giftet seg i 1849, og de fikk fire døtre i løpet av få år. Den eldste av dem, Bedřiška (oppkalt etter sin far), viste tidlig tydelige tegn på musikalsk begavelse. Hun ble oppmuntret til å synge og spille klaver, og la for dagen betydelig musikalsk sensivitet allerede da hun var fire år. Men et halvt år senere døde hun av skarlagensfeber. Da var den nest eldste av søstrene allerede gått bort. Den yngste av de fire ble bare ett år gammel, og bare den tredje i rekken vokste opp. Midt oppe i dette fikk Kateřina tuberkulose, og hun døde fire år senere.
Som rimelig kan være ble Smetana sønderknust av sorg, og den fikk utløp i hans klavertrio, som han begynte på umiddelbart etter Bedřiškas bortgang, og som han tilegnet hennes minne. Komposisjonen er hans første betydelige musikalske bedrift og i tillegg hans første store selvbiografiske verk. Det fikk sin etterfølger i strykekvartetten «Z mého života» (Fra mitt liv) i 1876, som igjen banet veien for to programmatiske strykekvartetter av en annen tsjekkisk komponist – Leoš Janáčeks «Kreutzer-sonaten» og «Intime brev».
Klavertrioens innledende resitativ for fiolin solo er tolket som «både et smerteskrik og en bebreidelse mot skjebnen som lot sin vrede gå ut over et uskyldig barn. Den spørrende tonen i fiolin- og cellostemmene antyder at den ulykkelige faren fremdeles ikke kan tro at slikt kunne hende. I klaverstemmen spores imidlertid en trossighet som gradvis tiltar i styrke, inntil denne stemningen dominerer mot slutten av satsen» (Jaroslav Holeček). I mellomsatsen blir det rastløse hovedmotivet avløst av følelsesladde og lengtende episoder i tillegg til et sørgemarsjaktig avsnitt. Smetana hentet et tema fra en tidligere klaversonate da han skrev den avsluttende, virvlende rondoen der lyriske innslag gjenkaller minner fra lykkeligere tider.
Trioen fikk negativ omtale etter urframførelsen i desember 1855, men Franz Liszt berømmet verket etter å ha hørt det i Smetanas hjem året etter. Oppmuntret av denne reaksjonen vendte Smetana tilbake til trioen ved flere anledninger for å revidere den, og det var den endelige versjon fra 1880 som ble utgitt og som fant sin sikre plass på repertoaret.

To tusen kilometer fra New York, omgitt av det nordøstlige Iowas enorme kornåkre og skoger, ligger landsbyen Spillville, en av USAs eldste tsjekkiske bosetninger. Antonín Dvořák, som underviste ved det nyopprettede konservatoriet i verdensbyen i tre år, søkte til dette fredelige miljøet sommeren 1893. Her var han blant sine egne, følte seg vel og ga uttrykk for at han likte måten innbyggerne hadde bygget sine hus og anlagt sine hager på. Ikke minst var han glad for at deres kirke var viet St. Wenceslas, hertugen av Česky (Böhmen) som ble den tsjekkiske stats skytshelgen. I kirken spilte han gamle tsjekkiske melodier for begeistrede tilhørere, og han ble en skattet gjest.
Omgivelsene inspirerte ham åpenbart. På den tredje dagen av Spillville-oppholdet begynte Dvořak å arbeide med første sats i en strykekvartett i F-dur, og neste morgen var hele satsen ferdig skissert. I løpet av dagen skisserte han «med mirakuløs letthet» (Jaroslav Hokeš) annen og tredje sats, slik at han om kvelden kunne begynne å skissere finalen! Tolv dager senere var kvartetten ferdig. Etter manuskriptets siste notelinje finner vi en karakteristisk bemerkning fra komponisten: «Takk, Gud, jeg er fornøyd. Det gikk raskt!»
Den første private framførelsen av kvartetten ble gitt i Spillville med Dvořák på førstefiolin, kordirigenten i St. Wenceslas-kirken, den tsjekkiske immigranten Josef Kovárik på annenfiolin (hans sønn, fiolinisten Josef Kovárik jr., ledsaget Dvořak under USA-oppholdet). Andre medlemmer av Kovárik-familien tok seg av bratsj- og cellostemmene. Den første offentlige framførelsen fant sted i Boston i januar 1894, der den lokale Kneisel-kvartetten spilte. Det samme ensemblet (med en ekstra bratsjist) urframførte Dvořaks strykekvintett i Ess-dur (op. 97) i New York, også den et resultat av det inspirerende oppholdet i Spillville. «Den amerikanske» strykekvartetten ble etterhånden Dvořaks mest populære og oftest spilte kammermusikkverk.
Elementer fra amerikansk folkemusikk kan spores i alle komposisjonene Dvořák skrev i USA, men han siterte aldri eksisterende musikk. Vi møter en komponist som hadde vokst opp i landlige omgivelser og som «fra barnsben av hadde følt seg nær knyttet til naturen og landsens folk. Han observerte med et både skarpt og verdsettende blikk et fremmed, men vennlig land» (Jarmil Burghauser), Denne biografen sammenligner første sats med den tilsvarende i Beethovens «Pastorale»-symfoni – «Glade følelser ved ankomsten på landet», og mener at komponisten i annen sats «fornemmer den tilsynelatende uendelige præriens melankolske grandeur». Det er på det rene at Dvořák lot seg påvirke av «en merkverdig fugls kvitring» på en av sine første morgenturer i Spillville, noe som materialiserte seg i tredje sats. Biografen Klaus Döge mener dessuten at et besøk av indianere, som på oppfordring sang og danset, har satt sine spor i finalesatsens «påfallende rytmiske ostinato».
HANS H. ROWE