«Grieg i Hardanger» – Intervju med Leif Ove Andsnes

Temaets tittel, «Grieg i Hardanger», kan kanskje høres ut som en turistfelle. Men jeg synes det er fint at vi under denne siste festivalen belyser musikken fra Rosendals egen region. Hardanger har jo en veldig rik folkemusikktradisjon, men det er ikke den vi fokuserer på her, selv om folkemusikken skinner gjennom i Edvard Griegs og Geirr Tveitts musikk.

Griegs tilknytning til Lofthus og Hardanger var sterk. Jeg ble inspirert av et hefte som Reidar Storaas skrev til Grieg-jubileet i 1993, nettopp med tittelen «Grieg i Hardanger». Her forsto jeg hvor mye Grieg faktisk skrev i Hardanger: Betydelige verk som Holbergsuiten, strykekvartetten osv. Ikke småtterier.

Tveitt er vel Hardangerkomponisten framfor noen, og han bodde i Nordheimsund store deler av livet. Under krigen samlet han inn folketoner fra hele Hardanger, og komponerte versjoner av Hardingtonene for solo piano og for symfoniorkester.

Knut Vaage har jeg kjent til siden vi studerte omtrent på samme tid på Bergen musikkonservatorium på slutten av 80-tallet, begge som pianister. Det har vært veldig fint å se hvordan Knut gradvis fant sin vei som komponist, og i dag er han en av våre mest allsidige norske komponister, med en stor produksjon i forskjellige sjangre, fra opera til soloverk, og med bruk av improvisasjon, elektronikk og video, og alltid i nær dialog med utøverne.

Han har som meg bodd lenge i Bergen, men er jo Sunnhordalands store komponist, fra Sunde, ikke langt fra Rosendal.

Vi spiller seks verker av Knut på festivalen, hvorav hele tre urframføringer. Det er stas.

Knut Vaage har skrevet de nye verkene for kontratenor Daniel Sæther og tidligmusikkensemblet C4. De er tre av fire deler som danner syklusen «Tilstander», som Knut begynte å skrive med «Vintersong» i 2017. Det handler om en åpen tilnærming rundt menneske i naturen. Skiftende årstider gir grunnlaget for den store syklusen i naturen, og de tre verkene som blir urframført på festivalen er inspirert av vår, sommer og høst.

Knut har skrevet en veldig fin tekst om disse og de andre verkene hans som spilles på festivalen, den kan leses på festivalens nettside. Anbefales!

Forøvrig er altså C4 et ensemble som hovedsaklig består av tidligmusikk-instrumenter. Det har gitt muligheter i programmet til også å få spilt endel barokkmusikk med glimrende musikere som har dette i blodet.

Nei, vi spiller også musikk som ikke er skrevet i Hardanger. Og fokuserer på to punkter i tillegg til Hardanger. Hans studier i Leipzig, og hans sanger.

Grieg studerte i Leipzig fra han var 15 til 19 år gammel. I hans tidlige verker er han veldig påvirket av Leipzig – musikken og den tyske tradisjonen, Vi skal spille musikk av Felix Mendelssohn og Robert Schumann under festivalen, og torsdag morgen er overskriften «Leipzig», en konsert hvor vi får høre Griegs tidlige sanger op.4 opp mot de tyske komponistene.

Grieg er i dag en internasjonalt kjent komponist, og verk som pianokonserten og Peer Gynt-musikken er internasjonale hits. Men det er interessant å oppleve at det internasjonale publikumet ofte ikke kjenner til Griegs sanger. Årsaken til dette er selvsagt at de fleste av hans sanger er skrevet til norske dikt, og det er ikke mange sangere utenfor Skandinavia som våger seg på norsk. De tyske sangene op.48 er mer sunget i utlandet. De er fantastiske, men mange i utlandet kjenner faktisk ikke til Vinjesangene, eller Haugtussa.

For meg er det ofte i sangene at Grieg lodder aller dypest. Hans beste sanger har en like sterk signatur som Schuberts og Schumanns berømte lieder.

Vi gjør mange av Griegs sanger på denne festivalen, både kjente og mindre kjente, og med to strålende sangere, Mari Eriksmoen og Eirik Grøtvedt.

Ja, og tenk at det fantes 30-40 pianosonater av Tveitt, og at dette er den eneste vi sitter igjen med i dag, etter brannen i 1970 på Tveit-gården, hvor 70-80 % av alle hans verker forsvant opp i røyk. Heldigvis ble denne store sonaten reddet, den var Tveitts favoritt og Norsk Musikforlag hadde allerede utgitt den på noter.

Sonaten er unik i norsk musikkliv, og jeg kjenner ikke til et norsk verk for piano som er mer episk i sin form og ambisjon. Griegs Ballade er en stor reise, men Tveitts sonate er større anlagt. Jeg har spilt den mye de siste to årene, også i utlandet, og publikum er tydelig berørt og fascinert over denne særegne musikken, om jeg spiller den i Barcelona eller Baltimore.

Han blir 150 år, og vi vier en hel konsert fredag kveld til hans musikk. Jeg har selv spilt veldig lite Ravel, men hans musikk har vokst i meg, og i dag berøres jeg veldig av denne musikken. Det er ufattelig med fargene og det sanselige i denne musikken. Jeg kan gå rundt i dagevis og tenke på, eller høre innvendig, enkelte klanger og akkorder. Det er som når munnhulen husker de aller beste smakene fra et minneverdig måltid. Men Ravels musikk er også så emosjonell, den kryper under huden, og har ofte et melankolsk slør og stor dybde.

I dette programmet spilles også Rebecca Clarkes bratsjsonate. En engelsk komponist som også var kjent bratsjist. Hun spilte i orkesteret da Ravel dirigerte i London i 1928. Bratsjsonaten er hennes mest kjente stykke, og da hun vant Eleanor Coolidge komponistkonkurranse med stykket i 1919, trodde juryen først ikke det var hun som hadde skrevet dette. Flere mente at en kvinnelig komponist ikke kunne ha skrevet et så storslått stykke, men de så det som sannsynlig at en mann – feks Ernest Bloch eller faktisk Ravel, hadde brukt et kvinnelig pseudonym.

Ja, vi gjør hans siste verk, bratsjsonaten, lørdag kveld. Det er et verk som åpner opp store rom, filosofisk og emosjonelt. Og jeg håper også at dette programmet kan åpne opp rom for tanker og medfølelse i en verden som preget av konflikter og tragedier. Konserten begynner med et kort pianostykke av ukrainske Valentin Silvestrov, som måtte flykte fra Kyiv som aldrende mann, kort tid etter det russiske angrepet i 2022. Så blir det tildels melankolsk og vakker barokkmusikk, urframføring av Knut Vaages «Haust», og til slutt altså Sjostakovitsj. Når jeg satte opp dette verket på programmet for konserten lørdag kveld, som altså er den 9. august, så visste ikke at dette faktisk er på dagen 50 år siden Sjostakovitsj døde i Moskva.

Dette er den siste Rosendal kammermusikkfestival, og det må vi markere med en ordentlig avslutning. Kun en konsert søndagen, men til gjengjeld en lang konsert med to pauser og veldig mangfoldig program. Vi kommer innom komponistene som har preget programmet, bl a Mendelssohn, i hans helt fantastiske strykeoktett, en klassiker på kammermusikkfestivaler, men som vi ikke har gjort tidligere i Rosendal. Det er ubegripelig at han skrev den som 16-åring. Kanskje er han musikkhistoriens største wunderkind.

Så avslutter vi festivalen med et uvanlig verk, Louis Andriessens Workers Union. Et verk for åpen besetning, og uten faste toner, men med en streng rytmisk struktur. Det blir ledet av fem slagverkere, men flere festivalmusikere slenger seg på. Verkets tittel reflekterer ønsket om solidaritet og samhandling. Fellesskapet føles alltid sterkt i disse festivaldagene; mellom alle som arbeider for festivalen, musikerne og publikum. Innsatsen som legges ned og samhandlingen mellom alle berører meg. Jeg håper at festivalavslutningen kan føles som en fellesskapets triumf.

Ja, dette er en liten bonus til vårt publikum, en gratis opplevelse på 15 minutter, som jeg håper mange vil benytte seg av. Mine venner i Mahler Chamber Orchestra har utviklet et VR-prosjekt som kan oppleves mellom torsdag og lørdag på festivalen, i Stallen på gården. Jeg fikk prøve dette da prosjektet var helt nytt for et par år siden, og jeg syntes det var overveldende. Du tar på VR-briller og høretelefoner, og går fritt rundt i «rommet» hvor musikerne er. Det er en strykekvintett, de spiller første sats av Mozarts utrolige g-moll-strykekvintett. Det er fenomenalt bra lyd i høretelefonene, og opplevelsen er romlig. Når du går nærmere en av musikerne så hører du også vedkommende bedre enn de andre, på samme måte som hvis du var der live i et rom med musikere.

På festivalens hjemmeside må man regsistrere seg og sette seg opp på tidspunkt som passer. Det er bare to personer som kan være i rommet samtidig, så her gjelder først til mølla-prinsippet.

Jeg ble veldig berørt over opplevelsen, og anbefaler det veldig til alle som har lyst til en annerledes måte å oppleve stor musikk på.